Jeg er i bokhandelen og ser hvordan hyllene bugner av bøker. Forbløffende mange omhandler mennesker. Jeg ser biografien til Dronning Sonja, Heidi Løke, Åslaug Haga, Steffen Iversen og Dagfinn Høybråten. For å nevne noen.
Kanskje er ikke det mest overraskende at så mange har lyst til å fortelle om livet sitt, men at det finnes et marked for det. At vi som er lesere er så opptatt av andres privatliv. Blogging er kjempepopulært, og mange har flere hundre som stikker innom deres side daglig.
Et menneskes historie er spennende. Vi vil bli sett av andre, og søker bekreftelse gjennom offentlige publikasjoner og ytringer. I vår hyperteknologiske verden skal man skape en identitet og bli sett, også gjennom skjermen. Det blir viktigere å dokumentere at vi var med på det som skjedde, enn å faktisk være til stede med hele seg, å leve i øyeblikket. Hvordan vil kjolen min ta seg ut på bildet? Hvor mange "likes" kan jeg få? Facebook har blitt et utstillingsvindu, hvor vi digger og ærer det pene og fullkomne. Så skummelt å bygge sitt liv på det.
Merker selv hvordan jeg kan bli oppslukt av å lese om andres hverdager. Et menneskeliv er så fasinerende og interessant. Må ikke glemme å si verdifullt. Enhver har sin egen historie, samtidig som vi har noe felles, som gjør at vi kan kjenne oss igjen i hverandre. Men kanskje skal vi ikke vite alt om familie, venner og bekjente på denne måten.
Jeg slår et slag for den fortrolige samtalen. For en kveld med gode venner. En sommernatt under åpen himmel. En joggetur under stjernene. En kopp te hos naboen.
Uten kamera til stede.
For hva gjør det med oss? Er vi blitt så opptatt av å følge andres liv at vi glemmer at vi former vårt eget?
