Tid for tale

Etter flere måneders pause, vil jeg nå skrive et blogginnlegg igjen. Jeg vil ikke skrive bare for å skrive, men ønsker å dele det jeg har på hjertet. Når tankene blir mange og engasjementet stort, er det fint å kunne dele litt av det som ligger meg på hjertet.

Mye har skjedd i livet mitt de siste seks månedene. Jeg har flyttet fra Kristiansand, byen jeg har bodd i de siste tre årene. Det sies at det først er når man mister noe, at man visste hva man hadde. Med tiden min i Kristiansand er det annerledes. Selv om det har vært trist å flytte fra mine gode venner og fra menigheten min, så kjenner jeg på at det er en tid for alt. Jeg er takknemlig for tiden min i Kristiansand, og jeg vet at relasjonene er sterke nok til å bli bevart selv om vi er på forskjellige steder.

Nærlandstranda

Nå er jeg hjemme på Jæren. Det er deilig med det flate landskapet og de lange strendene. En joggetur her føles nesten ikke som trening, fordi naturopplevelsen er så sterk. Vinden kan til tider være sterk, men det fører til at man får frisk farge i kinnene og det er deilig når man får medvind.


Tidligere denne uka var jeg på fjelltur sammen med en veninne. Jeg har alltid likt å være i aktivitet, men det er først de siste årene at jeg har blitt veldig glad i friluftslivet. Å kunne reise bort fra avtaler, forpliktelser, PC og mobildekning er et kjærkomment avbrekk i en travel hverdag. Selv i ferien er det ting som skal ordnes til høsten, det er tid foran pcen, holde kontakten med andre og dårlig samvittighet hvis ikke tiden blir brukt fornuftig.

Haukeliseter

Turen gikk i området rundt Haukeliseter. Da vi kom til Haukeliseter mandag ettermiddag kunne vi raskt konstatere at temperaturen var betydelig lavere enn i Kristiansand, det regnet godt og på fjellene var det ikke lite snø. Men vi startet med frisk mot på den seks timer lang turen inn til Holmevasshytta. Vi kunne ikke forestilt oss at vi skulle gå i nesten bare snø, og jeg speidet usikkert opp mot fjelltoppene hvor snøen hang utfor kanten og på bekker og elver som kom frem under snøen. Heldigvis kom vi oss trygt både opp og ned, tirsdagen var det bedre vær og vi gikk ned på fem timer. Vi var fornøyde med å gå 11 av døgnets 24 timer, og følte oss som to sporty jenter.



På fjelltur får du god tid til å tenke. Du kan ta tak i de tankene du vil, og la resten fare hvis d klarer. Samtidig er det godt å være to, fjellvettreglene sier at du aldri skal gå alene og Bibelen sier at når dere er to, kan den ene dra den andre opp når den faller. Det er fint å ha noen å diskutere veivalg med, å dele opplevelser med og snakke med om det som måtte komme opp av tanker og problemer.

Denne gangen tenkte jeg mye på hva det vil si å gå utenfor sin komfortsone. På denne turen gikk jeg utenfor min komfortsone. Også i andre sammenhenger er dette relevant. Hvis jeg kan strekke meg litt lenger, delta i settinger hvor jeg ikke er på hjemmebane, så kan det åpne noen dører. For eksempel er det mange mennesker som ikke er interessert i kirken eller kristne, men som trenger at noen bryr seg om dem. Som trenger å se at evangeliet om Jesus er et godt budskap for alle mennesker. Og at Jesus er interessert i vanlige mennesker med hverdagslige problemer. Kanskje må vi bryte noen grenser og våge å ta noen utfordringer. Jesu disipler levde grensesprengende liv. Noe mindre skal ikke vi gjøre. For hvordan kan vi forvente at mennesker kommer til vår hjemmebane, hvis ikke vi er villige til å møte dem i miljøer hvor de kjenner seg hjemme?