I helga har jeg vært på hyttetur med gode venner. Jeg synes det er herlig å komme seg bort fra de vante omgivelsene i blant, for å slappe skikkelig av. Hente vann i bekken, bruke strøm fra solcellepanel og ta dagens bad i et fjellvann hører likssom med. Å våkne opp til stillhet, bare avbrutt av fugler som leker og synger utenfor vinduet, er deilig. Sola skinner inn og det frister å bruke dagen i den nesten urørte fjellheimen.
På en måte vil jeg si at å gå legitimerer samværet på en spesiell måte. Jeg vet ikke om du har tenkt på hvor mye lettere det kan være å snakke sammen når man beveger seg, i stedet for å sitte rett overfor hverandre ved et bord. I tillegg gjør det meg mer avslappet at jeg har noen å dele opplevelsene med, noen som er tilstede i naturen med hele seg, uten at vi alltid trenger å kommunisere med hverandre. Noen ganger når du skal sette ord på noe som du opplever som veldig sterkt eller fint, kan du oppleve at ordene ikke strekker til. Forklaringer kan raskt sette ordene i sentrum, og opplevelsen i bakgrunnen. Derfor synes jeg det er fint å gå på tur sammen, for ofte synes jeg at de beste opplevelsene er de jeg deler med andre.
Noen liker komfortable hytter med parabol, strøm og innlagt vann, mens andre er mer enn fornøyd med tak over hodet, stearinlys og utedo. Hver hytte til sitt bruk sier jeg, glad for mellomløsningen som vi fant denne gangen. Jeg sier takk til mine turvenninner og oppfordrer andre til å ta en helg på hytte i den vakre naturen vår.
Jeg digger høfligheten på fjellet, hvor man hilser eller slår av en prat med de man møter.
Jeg må takke Turistforeningen for åpne hytter og det norske folk for at ordningen fungerer.
Jeg liker at jeg blir anpusten og sliten, selv om jeg bare går.
Jeg setter pris på å føle meg liten i blant, omgitt av et mektig skaperverk, fordi jeg ofte har lett for å sette meg selv i sentrum. Jeg er tilstede- de små tingene gjør meg glad.
Det gjør meg mindre rastløs å være underveis - det er turen som er målet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar