Er Bibelen virkelig Guds Ord?

Problemstillingen er i vinden. Ikke direkte, men gjennom hvordan vi møter nåtidens utfordringer. Er Bibelen gått ut på dato?

Det som gjør det ekstra skummelt å vike fra Guds Ord, er at Jesus holder sitt Ord høyt. Han sier i Matt. 24,35 "Himmel og jord skal forgå, men mine ord skal aldri forgå". Videre i Mark. 8,38: "For den som skammer seg over meg og mine ord i denne utro og syndige slekt, skal også Menneskesønnen skamme seg over når han kommer i sin Fars herlighet sammen med de hellige engler.» Den som skammer seg over meg og mine ord sier Jesus her. Det er vel nettopp det vi gjør, når vi ikke tar konsekvensene av det som vi leser. Da blir Bibelen bare en av flere standarder som vi måler det gode liv ut fra.

Jesus møter oss i sitt Ord. Når vi hører evangeliet, får vi et møte med Jesus. Loven er også nyttig, fordi den blant annet viser oss synd og gjør oss mottakelige for evangeliet. Hvis vi ikke kjenner oss som syndere, har vi ingen bruk for Guds nåde. Derfor må heller ikke lov og evangelium skilles. Vi må holde fast på Guds standarder, for å se at vi har bruk for Jesus. Som Paulus sier, "Men der synden ble stor, ble nåden enda større" (Rom. 5,20b)

I Johannes Åpenbaring formaner Jesus menighetene i den siste tid til å holde fast på det de har. Hva er det vi har om ikke Guds Ord? Det er jo her vi finner ut hvem Jesus er. Det er her Gud møter oss. "Så kommer da troen av det budskapet en hører, og budskapet kommer av Kristi Ord" (Rom. 10,17).

Har vi et evighetsperspektiv over livet? Da er det lettere å vise til rette og formane, fordi Guds Ord taler om et liv som ikke slutter den dagen vi legemlig legges i grav. Når vi har evighetsperspektiv blir et menneskes dager kort.
 
Som kristne kan vi få holde frem Guds Ord, fordi vi tror at det Gud har sagt, er godt for alle mennesker. Så kan vi øve oss på å være sannheten tro i kjærlighet. For det var slik Jesus var. Han fremholdt Guds standarder og gikk aldri på kompromiss med sannheten. Samtidig møtte han syndere med en enorm kjærlighet. Og her snakker vi om Han som selv var uten synd! Guds Ord forteller oss at alle mennesker er syndere (Rom. 3,23), og det bør gjøre oss ydmyke i vår formaning av andre. Bibelen taler om å ikke se flisa i vår brors øyne, og glemme vår egen bjelke (Matt. 7,3). Samtidig kan vi frimodig holde frem Guds Ord og prøve oss selv mot det. Bibelen taler ofte om å vise kjærlighet og tale hverandre til rette. Hva er bedre enn om vi kan få være med å berge sjeler fra den evige fortapelse, ved å holde frem Guds standarder, fordi vi er glad i mennesker. Det er ikke alltid det som ved første øyekast glimrer mest, som faktisk er det beste for oss mennesker. Og der er jeg glad for at Gud allerede har sagt hva som er til gagn for oss.

"Herre, hvem skal vi gå til?" svarer Peter når Jesus spør om de vil gå bort fra Han (Joh. 6,68). Slik kjenner jeg det i møte med utfordrende tekster. Jeg må ta dem på alvor, fordi det er i Guds Ord jeg har møtt og stadig møter Jesus. På en spesiell måte har han knyttet løfter til det å stole på Hans Ord. Hvis jeg skal begynne å tvile på om det virkelig er Guds tanker eller bare et menneskes tanker, så mister troen litt av sitt fundament. Jeg ser meg avhengig av at det som står i Bibelen er Guds Ord, for at jeg skal kunne leve i troen på Jesus. Og Jesus fremholder hele Skriften som Guds Ord, Han sier at  skriftene vitner om han (Joh. 5,39) og bruker stoff fra det gamle testamentet som mange i dag betviler er historisk korrekte. Ett eksempel er historien om Noah (1. Mos. 6-9). Det virker i hvert fall ikke som Jesus har noen problemer med den (Matt. 24,38).

Det er godt å være hjemme..

Hjemme hos far

Litt mye snø i desember da..

Med mor og Noa på tur

 

Blir greit å komme tilbake hit også.. .:)

 

Kjenner meg rikt velsigna og er takknemlig for mange flotte mennesker som jeg får ha i livet mitt. Forrige helg var jeg i Kristiansand og på Østlandet hos gode venner. Også denne uka har jeg blitt sett og møtt, gjennom møter med ulike mennesker, på jobb og på fritida. For meg er det godt å bli utfordra, oppmuntra, motivert og veileda gjennom møter og samtaler. Samtidig har jeg også blitt positivt overraska over hvor mye meningsfullt som kan snakkes om via facebook, telefonsamtaler og smser. Er fortsatt stor tilhenger av det som skjer når vi møter hverandre ansikt til ansikt, men innser at kommunikasjon gjennom nettverk kan være et godt supplement i en relasjon. Er glad i min familie og setter pris på hver enkelt venn jeg har. Jeg kjenner det er berikende å få dele livet med disse menneskene. Det er nåde. Takk.

Selvdigging

Jeg er i bokhandelen og ser hvordan hyllene bugner av bøker. Forbløffende mange omhandler mennesker. Jeg ser biografien til Dronning Sonja, Heidi Løke, Åslaug Haga, Steffen Iversen og Dagfinn Høybråten. For å nevne noen.

Kanskje er ikke det mest overraskende at så mange har lyst til å fortelle om livet sitt, men at det finnes et marked for det. At vi som er lesere er så opptatt av andres privatliv. Blogging er kjempepopulært, og mange har flere hundre som stikker innom deres side daglig.

Et menneskes historie er spennende. Vi vil bli sett av andre, og søker bekreftelse gjennom offentlige publikasjoner og ytringer. I vår hyperteknologiske verden skal man skape en identitet og bli sett, også gjennom skjermen. Det blir viktigere å dokumentere at vi var med på det som skjedde, enn å faktisk være til stede  med hele seg, å leve i øyeblikket. Hvordan vil kjolen min ta seg ut på bildet? Hvor mange "likes" kan jeg få? Facebook har blitt et utstillingsvindu, hvor vi digger og ærer det pene og fullkomne. Så skummelt å bygge sitt liv på det.
 
Merker selv hvordan jeg kan bli oppslukt av å lese om andres hverdager. Et menneskeliv er så fasinerende og interessant. Må ikke glemme å si verdifullt. Enhver har sin egen historie, samtidig som vi har noe felles, som gjør at vi kan kjenne oss igjen i hverandre. Men kanskje skal vi ikke vite alt om familie, venner og bekjente på denne måten.

Jeg slår et slag for den fortrolige samtalen. For en kveld med gode venner. En sommernatt under åpen himmel. En joggetur under stjernene. En kopp te hos naboen.
Uten kamera til stede.

 For hva gjør det med oss? Er vi blitt så opptatt av å følge andres liv at vi glemmer at vi former vårt eget?

Who`s gonna save the world tonight?

"Who`s gonna save the world tonight?

Who`s gonna bring you back to life?

We`re gonna make it you and I

We`re gonna save the world tonight".

Dette er refrenget på den kjente sangen Save The World av Swedish House Mafia. Etter å ha hatt den på hjernen mer eller mindre gjennom hele sommeren, trenger jeg å tenke gjennom hva jeg synger.

I - Skal jeg redde verden? Som kan slite i møte med andre mennesker, med samfunnets krav eller dårlige forbilder. Jeg som ofte opplever at jeg kommer til kort. Riktignok snakker jeg for meg selv, det finnes mennesker som har gjort gode gjerninger for vår verden. Mor Theresa og Mamma Maggie kan være med å redde enkeltmennesker. Nelson Mandelas og Martin Luther King Jr.s kamper har hatt utrolig gode ringvirkninger. Mennesker kan virkelig gjøre en forskjell, og det vi kan frimodig få bruke våre talenter i tjeneste for andre. Ofte kjenner jeg likevel på egoisme og at ting koster mer enn det smaker. Kanskje jeg ikke er alene. Hvem skal jeg hente min styrke hos?

You and I - Fellesskapet er viktig, og det er sant at det er godt å være to, for da kan den ene dra den andre opp når han faller. Men også fellesskap kan gjøre feil. Organisasjoner som skal ta ansvar, men ender opp med maktmisbruk eller enkeltmenneskers ansvarsfraskrivelse. Organisasjoner består av folk som du og jeg. For å være sterke sammen trenger vi noen felles verdier som vi tror på og et mål som er verdt å ofre alt for. I individualismens tidsalder er det å løfte sammen viktigere enn noen gang.

I filmen Armageddon er det noen mennesker som blir sendt opp i verdensrommet for å ødelegge en asteroide som er på vei til jorda. De er de eneste som kan redde jorden, og mislykkes de, vil hele jorden ødelegges. Det er mye ansvar å bære for noen få mennesker.

Det finnes et annet alternativ. Det er en som har reddet hvert enkelt menneske på denne jorden. Det var en høy pris Jesus betalte, akkurat som Bruce Willis i Armageddon betaler med sitt liv for å ødelegge asteroiden. Det som er verdifullt er dyrt. Et menneskeliv er verdifullt. En ble ofret for at alle de andre kunne gå fri. Det skjedde en langfredag for to tusen år siden. For Jesus lever i dag og han reddet ikke bare verden, men han reddet deg fra en evighet borte fra Gud. Du som lever i 2012. Vil du ta i mot han?

For God so loved the World, that he gave his one and only Son, that everyone who believes in Him will not perish, but have eternal life.

OL-gull

Bilde fra veraaslarsen.com

J

Eirik Verås Larsen har tatt Norges første OL-gull i London.

Jeg blir inspirert når de som vinner ikke er kjepphøye og skråsikre, men mer ydmyke og glade for å ha prestert godt. Når de som vinner er de som har lagt ned enorme treningsmengder, trent når andre har hvilt og ikke gått inn selv om det regner. Å ha tro på seg selv, når resultatene uteblir. Å ha tro når andre har gitt opp. Det er motiverende å se at det gir resultater å være utholdende og ha tro på de målene man har sett.

Jeg blir rørt av idrettsprestasjoner. Enten det er håndballandslaget som spiller eller det er Verås Larsen som padler i kajakk. Spesielt radiokommentatoren gjorde en god jobb på P4 i går, og jeg måtte tørke flere tårer fra øynene. Som tidligere aktiv idrettsutøver lever jeg meg inn i situasjonen, og når de lykkes, kjennes det så godt. Vi kan få glede oss med hverandre.

I OL ser vi mennesker som brenner for noe og som er villige til å betale det som det koster for å nå målet. Når man legger ned mye tid og krefter i en ting, må andre aktiviteter forsakes. Hva brenner du for? Er du villig til å forsake andre ting som er mindre viktige i kampen for å nå målet du har satt deg?

Reklame

Utsikt fra Blåfjellenden

Etter nok en helg på fjellet er det på sin plass med litt reklame. Det er ikke noe du skal kjøpe, men et tilbud jeg anbefaler deg å benytte. Riktignok koster det litt å overnatte i hytte, men du kan sove gratis i telt. Turistforeningen har mange hytter på fjellet, som står åpne for alle som ferdes i vår vakre natur. Sjekk ut  http://www.turistforeningen.no/ eller http://ut.no/ for å planlegge turen. God tur!

Hege

Tid for tale

Etter flere måneders pause, vil jeg nå skrive et blogginnlegg igjen. Jeg vil ikke skrive bare for å skrive, men ønsker å dele det jeg har på hjertet. Når tankene blir mange og engasjementet stort, er det fint å kunne dele litt av det som ligger meg på hjertet.

Mye har skjedd i livet mitt de siste seks månedene. Jeg har flyttet fra Kristiansand, byen jeg har bodd i de siste tre årene. Det sies at det først er når man mister noe, at man visste hva man hadde. Med tiden min i Kristiansand er det annerledes. Selv om det har vært trist å flytte fra mine gode venner og fra menigheten min, så kjenner jeg på at det er en tid for alt. Jeg er takknemlig for tiden min i Kristiansand, og jeg vet at relasjonene er sterke nok til å bli bevart selv om vi er på forskjellige steder.

Nærlandstranda

Nå er jeg hjemme på Jæren. Det er deilig med det flate landskapet og de lange strendene. En joggetur her føles nesten ikke som trening, fordi naturopplevelsen er så sterk. Vinden kan til tider være sterk, men det fører til at man får frisk farge i kinnene og det er deilig når man får medvind.


Tidligere denne uka var jeg på fjelltur sammen med en veninne. Jeg har alltid likt å være i aktivitet, men det er først de siste årene at jeg har blitt veldig glad i friluftslivet. Å kunne reise bort fra avtaler, forpliktelser, PC og mobildekning er et kjærkomment avbrekk i en travel hverdag. Selv i ferien er det ting som skal ordnes til høsten, det er tid foran pcen, holde kontakten med andre og dårlig samvittighet hvis ikke tiden blir brukt fornuftig.

Haukeliseter

Turen gikk i området rundt Haukeliseter. Da vi kom til Haukeliseter mandag ettermiddag kunne vi raskt konstatere at temperaturen var betydelig lavere enn i Kristiansand, det regnet godt og på fjellene var det ikke lite snø. Men vi startet med frisk mot på den seks timer lang turen inn til Holmevasshytta. Vi kunne ikke forestilt oss at vi skulle gå i nesten bare snø, og jeg speidet usikkert opp mot fjelltoppene hvor snøen hang utfor kanten og på bekker og elver som kom frem under snøen. Heldigvis kom vi oss trygt både opp og ned, tirsdagen var det bedre vær og vi gikk ned på fem timer. Vi var fornøyde med å gå 11 av døgnets 24 timer, og følte oss som to sporty jenter.



På fjelltur får du god tid til å tenke. Du kan ta tak i de tankene du vil, og la resten fare hvis d klarer. Samtidig er det godt å være to, fjellvettreglene sier at du aldri skal gå alene og Bibelen sier at når dere er to, kan den ene dra den andre opp når den faller. Det er fint å ha noen å diskutere veivalg med, å dele opplevelser med og snakke med om det som måtte komme opp av tanker og problemer.

Denne gangen tenkte jeg mye på hva det vil si å gå utenfor sin komfortsone. På denne turen gikk jeg utenfor min komfortsone. Også i andre sammenhenger er dette relevant. Hvis jeg kan strekke meg litt lenger, delta i settinger hvor jeg ikke er på hjemmebane, så kan det åpne noen dører. For eksempel er det mange mennesker som ikke er interessert i kirken eller kristne, men som trenger at noen bryr seg om dem. Som trenger å se at evangeliet om Jesus er et godt budskap for alle mennesker. Og at Jesus er interessert i vanlige mennesker med hverdagslige problemer. Kanskje må vi bryte noen grenser og våge å ta noen utfordringer. Jesu disipler levde grensesprengende liv. Noe mindre skal ikke vi gjøre. For hvordan kan vi forvente at mennesker kommer til vår hjemmebane, hvis ikke vi er villige til å møte dem i miljøer hvor de kjenner seg hjemme?